Ny side 1

I dette hovedavsnittet refereres Paulings samt andre forskeres synspunkter. Når andre forskeres synspunkter refereres, er kilden angitt.

1. Paulings oppskrift på et optimalt liv

Pauling (10) har lansert følgende oppskrift for å forbedre helsen samt forlenge livet ved bedre beskyttelse mot mange sykdommer og økt effektivitet i behandlingen av dem (NB: Pauling gjør uttrykkelig oppmerksom på at oppskriften passer på en amerikansk ”gjennomsnittsperson”, og at det bør gjøres visse endringer basert på ulikheter i individenes biokjemiske status. I praksis gjøres dette ved å justere inntaket etter mage-toleransen, se punkt 5.4):

1. Ta 6.000 til 18.000 mg eller mer vitamin C hver dag. Ikke hopp over en eneste dagsdose.

5. Ta en mineraltablett hver dag. for eksempel som Bronsons som inneholder 100 mg kalsium, 18 mg jern, 0,15 mg jod, 1 mg kopper[1], 25 mg magnesium, 3 mg mangan, 15 mg sink, 0,015 mg molybden, 0,015 mg krom og 0,015 mg selen.

6. Ditt inntak av ordinært sukker (sakkarose, råsukker, brunt sukker, honning) bør være maksimum 50 pund pr. år, hvilket er halvparten av gjennomsnittet i USA. Ikke bruk sukker i te eller kaffe. Ikke spis høysukkerholdig mat. Unngå søte desserter. Ikke drikk sukkerholdig brus og liknende.

7. Bortsett fra å unngå sukker: Spis det du liker, men ikke mye av noe slag mat. Egg og kjøtt er god mat. Ikke spis så meget at du blir tykk. Du bør også spise grønnsaker og frukt. Spis frokost hver dag. Ikke spis mellom måltidene.

9. Vær aktiv; sørg for mosjon. Anstreng deg aldri fysisk til et nivå langt over det som du er vant til. Sov 7 –8 timer hver natt.

12. Unngå stress. Sørg for å ha et arbeid som du trives med. Gå inn for å leve lykkelig sammen med din familie.

Det første punktet er uthevet fordi det er Paulings synspunkter på vitamin C som skal drøftes her.

2. C vitaminets prinsipielle effekt

Vitamin C kan lett oksideres i vandig miljø og fungerer som en antioksidant. Vitaminet er ikke et giftig eller farlig stoff. Det beskrives i medisinsk litteratur som ”i realiteten ikke giftig”. Vitamin C er ikke mer giftig enn vanlig vann, og langt mindre giftig enn bordsalt. Vitaminet er ikke giftig i motsetning til aspirin og andre medisiner. Mennesker som har tatt 10.000 mg til 20.000 mg daglig i 25 år har ikke utviklet nyresten eller andre bieffekter (22). – Pasienter med grønn stær har fått 35.000 mg/dag i over 7 måneder (23, 24). Den eneste bieffekten var løs avføring de første 3 – 4 dager. Pasienter med virussykdommer eller schizofreni har fått så mye som 100.000 mg/dag uten noen forgiftningssymptomer (22, 25). En pasient i California fikk metastatisk kreft. I de 9 årene som var gått frem til Pauling utga sin bok (10), hadde pasienten tatt 130.000 mg/dag. I disse årene hadde han ingen smerter. Han var ikke kvitt kreften, men hans helsesituasjon var for øvrig god, uten noen skadevirkninger av vitaminet, selv om han hadde tatt til sammen mer enn 400 kg!

Vitamin C styrker kroppens motstandsevne, spesielt immunsystemet, og øker enzymenes effektivitet ved å katalysere de biokjemiske reaksjonene. Det er påvist at økt inntak av vitamin C fører til økt produksjon av antistoffer. Økning av IgG og IgM ble påvist av Vallance (34). Prinz (35) ga 1.000 mg vitamin C/dag til 25 friske mannlige studenter og placebo til 20 tilsvarende. Etter 75 dager hadde de som fikk vitamin C et signifikant økt serumnivå av immunoglobinene IgA, IgG og IgM. ( Alle 3 finnes i blod og i kroppsvesker. IgA er sammen med IgM antistoffet som finnes i størst mengde i nesens slim.) Horrobin ( 45 ) påviste at vitamin C hemmer dannelsen av de infeksjonsskapende prostaglandinene PGE2 og PGF2-alfa, mens det stimulerer dannelsen av PGE1 som har betydning for produksjonen av lymfocytter som er en viktig del av immunforsvaret. – Etter at fremmede eller ondartede celler er identifisert angripes de av fagocyttiske celler (celle-etende celler), leukocytter. Leukocyttene er bare effektive når de inneholder en stor mengde vitamin C. Mange forskere har funnet at økning i inntaket av vitamin C hos både friske og personer som lider av visse sykdommer, fører til økt bevegelighet av leukocyttene samt at de raskere kommer til infeksjonsstedet hos de som er syke (38, 39 og 40). Når de kommer frem, øker vitamin C deres evne til å fortære de fremmede eller ondartede cellene (41). - Økt inntak av vitamin C øker kroppens produksjon av interferon, som er viktig i kroppens immunsystem (44). Vitamin C er viktig for dannelsen av proteinet kollagen (141). Myllylä (14) har påvist at vitamin C forbrukes når kollagen dannes.

Hydroksyleringsreaksjonenen som vitamin C bidrar til under dannelsen av kollagen, spiller en rolle i mange fysiologiske prosesser. For eksempel hjelper karnitin med å skaffe energi til sammentrekkingen av muskelfibrene. (Karnitins funksjon er å transportere langkjedede fettsyrer gjennom mitokondriemembranen, som gir en glykogensparende effekt og sikrer energiproduksjonen i cellene (2).)

I motsetning til andre vitaminer kjennetegnes vitamin C bl.a. av at det er en meget stor forskjell mellom det optimale inntaket, som kan gi bedre helsetilstand og beskyttelse mot sykdom, og det dagskvantum myndighetene anbefaler, som for de fleste mennesker bare er tilstrekkelig for å unngå skjørbuk.

Stone (43) beskriver vitamin C i forhold til bakterieinfeksjoner på følgende måte:

· Vitamin C er baktericid og bakteriostatisk. (Vil drepe eller forebygge veksten av sykdomsfremkallende organismer.)

· Vitamin C kontrollerer og opprettholder fagocytose (evnen til å fortære fremmede celler).

· Vitamin C er i seg selv harmløst, ikke giftig, og kan uten fare tas i de store doser som er nødvendig for å oppnå ovennevnte effekter.

De eneste pattedyr som ikke selv kan produsere vitamin C er mennesket, visse aper, en indisk fruktspisende flaggermus og marsvin (12), mens majoriteten av pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr har denne evnen. De som ikke har evnen har sannsynligvis tapt den som et resultat av mutasjon hos deres forfedre som levde i miljøer der det var en tilstrekkelig tilgang på vitamin C i tilgjengelig mat. Mutantene hadde den fordel i forhold til de som fortsatt produserte vitamin C, at de slapp byrden med å drive og opprettholde mekanismen med å produsere vitamin C. Under slike forhold erstattet mutantene sine ”konkurrenter”. Når mennesket senere gikk over til annen kost, er det naturlig at det for å leve et optimalt liv må tilføres vitamin C utover det som tilføres i kosten.

Det faktum at de fleste dyr har evne til å produsere C-vitamin, viser tilførselen i maten ikke er tilstrekkelig for å skaffe dem den optimale C-vitamin mengden.

Det er store biokjemiske ulikheter fra menneske til menneske. Hvis man studerer genetiske karakteristika, vil man for eksempel finne at leverens vekt i forhold til kroppsvekten, eller konsentrasjonen av visse enzymer i de røde blodlegemene, varierer fra person til person. Hvis man studerer over 100 personer varierer disse karakteristika ofte som en normalfordelingskurve. Det er vanlig å si at den ”normale” fordelingen av karakteristika er det som utgjøres av 95% av registreringene, og at de resterende 5% er ”unormale”. Hvis man antar at 500 karakteristika er uavhengig nedarvet, kan det beregnes at det er en liten mulighet (3%) for at en person av hele verdens befolkning er ”normal” med hensyn til alle de 500 karakteristika. Det er anslått at mennesket har ca. 100.000 gener, som hver tjener en funksjon, slik som å kontrollere produksjonen av et bestemt enzym. Overforenklet man si at antall karakteristika som kan variere på grunn av ulikhetene i genene, antagelig er nærmere 100.000 enn 500; og følgelig kan vi konkludere at ingen enkeltperson er ”normal” (innenfor et område som inkluderer 95% av verdens befolkning) med hensyn til alle karakteristika. Alle individer (bortsett fra eneggede tvillinger) er biologisk sett ulike; og hvert individ må behandles individuelt.

Block et al (115) har påvist at innholdet av vitamin C i blodplasma som en gitt dose fører til, er avhengig av pasientens kroppsvekt, samt om foregående uttynning er blitt tilstrekkelig erstattet.

Det må tas hensyn til disse betraktningene når det optimale kvantum vitamin C skal fastlegges: Det må fastlegges for den enkelte. Se pkt. 5.4

De amerikanske helsemyndighetenes anbefalte daglige inntak (RDA) av vitamin C, (tilsvarende det de norske helsemyndighetene anbefaler), er 60 mg. Dette forhindrer riktignok skjørbuk, men det tar ikke sikte på å forbedre helsen samt å forlenge livet ved å gi bedre beskyttelse mot mange sykdommer. 60 mg er alt for lite til å sikre dette. Spørsmålet blir hvor stort dagsinntaket bør være.

Bourne (15) pekte i 1949 på at en gorilla får i seg ca. 4.500 mg vitamin C/dag, hovedsakelig fra frisk vegetasjon, og at mennesket før landbruket ble utviklet hovedsakelig levde av grønne planter supplert med noe kjøtt. Bourne konkluderer med at ”det kan derfor være mulig at når vi diskuterer om 10 til 20 mg vitamin C/dag er et adekvat tilskudd, kan vi være svært langt unna målet. Kanskje vi heller skulle drøftet om 1.000 eller 2.000 mg/dag er den korrekte mengde”.

Stone (16) siterer Bourke, og supplerer ham med en vurdering av rottens evne til selv å produsere vitamin C. Under normale forhold danner en rotte mellom 26 mg (17) og 58 mg/dag pr. kg kroppsvekt (Burns, Mosbach og Schulenberg 1954) (10). Ut fra den antagelse at samme forhold hadde vært gjeldende for et menneske, ville en person på 70 kg måtte tilføres mellom 1.800 og 4.100 mg vitamin C daglig under vanlige forhold.

Når C-vitamininnholdet i 110 forskjellige rå grønsaker beregnes fra tabellene i Altman og Dittmers håndbok (13), viser det seg at man ved bare å spise disse og i en mengde som gir 2.500 kcal/dag, får tilført kroppen 2.300 mg vitamin C. Denne beregningen antyder at RDA for vitamin C burde vært minst 40 ganger større enn 60 mg.

En rekke dyr, inklusive geit, ku, sau, katt, ekorn, kanin, mus og hund produserer vitamin C i forholdsvis stor mengde. Gjennomsnittlig ca. 10.000 mg/dag for 70 kg kroppsvekt. (18) Det er vanskelig å tro at disse dyrene ville produsert så store mengder vitamin C hvis det ikke var gunstig for dem; og det er også vanskelig å tro at mennesket er så ulikt disse dyrene at det oppnår best helse ved bare å få 2/100 av mengden som de nevnte pattedyrene bruker. Hvis menneskets behov ikke er større enn angitt i RDA, ville nok også de nevnte pattedyrene ha mutert og mistet sin evne til selv å generere vitamin C, idet de i så fall måtte antas å ha et vesentlig mindre behov enn de i realiteten har. Paulings konklusjon er at 2.300 mg/dag er mindre enn det optimale kvantum vitamin C for et voksent menneske.

Yew (21) fant i 1973 at veksttakten i marsvin både før og etter kirurgisk stress, restitusjonstiden etter anestesi, nødvendig tid for å danne sårskorpe, sårheling, produksjonen av hydroxyprolin og hydroxylysin under sårhelingen, støtter konklusjonen at unge marsvin vanligvis trenger ca. 5 mg/dag ved 100 g kroppsvekt, og mer ved stress. Pauling anfører at dette for mennesket tilsvarer et inntak på 3.500 mg/dag under vanlige forhold, og mer under stress.

Det optimale daglige inntak av vitamin C for de fleste voksne mennesker ligger i området 2.300 mg til 10.000 mg. Den individuelle biokjemiske variasjonen tilsier at det i en stor befolkningsmasse er en variasjonsbredde fra 250 mg til 20.000 mg/dag, med 250 mg til 10.000 mg for de fleste.

Cathcart (58) hevder at vitamin C har liten effekt ved akutte symptomer før man kommer opp i doser tilsvarende 80 til 90% av pasientens vanlige magetoleranse. Han gir også uttrykk for at det ikke alltid er mulig å eliminere symptomene, men vanligvis elimineres de og ofte er helingen rask og fullstendig. Se også pkt. 9.1

Cathcart (58) har etter å ha behandlet flere tusen pasienter med vitamin C gitt uttrykk for at dosene med vitamin C som er nødvendig for å kontrollere en virusinfeksjon, avhenger av sykdommens beskaffenhet og pasientens biokjemiske individualitet. Han fant at et inntak som er rett i underkant av å bringe pasienten en løs, vandig avføring er nødvendig(= pasientens magetoleranse). Han gir uttrykk for at denne grensen for folk med ordinær god helse, ligger mellom 4.000 mg og 15.000 mg/dag; samt at den ligger vesentlig høyere, opp til mer enn 200.000 mg/dag, når de samme personer har fått en virussykdom. En tilsvarende observasjon for kreftpasienters del er gjort av kirurgen Ewan Cameron (83).

Pauling anfører at det er viktig at tilførselen av store mengder vitamin C ikke utelates selv en enkelt dag. Det er en tilbakeslagseffekt når C vitamintilførselen utelates, hvilket fører til økt sykdomsrisiko. Resonnementet er som følger: Når inntaket av store doser har begynt, blir flere enzymmolekyler produsert for å omdanne den ekstra mengden vitamin C til oksydasjonsprodukter, i stedet for å slippe overskuddet ut i urinen. Hvis personen plutselig reduserer inntaket til det opprinnelige, lavere inntak, vil enzymene som nå er tilstede i stort antall omdanne storparten av askorbatet som er tatt inn, til oksydasjonsprodukter, og bringe hans konsentrasjon av askorbat i blodet til et meget lavt nivå. Denne effekten varer bare noen få dager, hvoretter overskytende enzymmolekyler er blitt ødelagt og gjenværende antall har nådd nivået tilpasset det lave inntaket. Det foreligger tegn som tyder på at muligheten for infeksjoner øker i disse dagene. (En langsom nedtrapping gir ikke denne tilbakeslagseffekten.) (10,83).

Som vitamin C tilskudd kan det velges mellom askorbinsyre C₆H₈O₆ (E 300) og natriumaskorbat C₆H₇NaO₆ (E 301). Molekylene i natriumaskorbat løses i kroppsveskene og danner askorbat-ioner, som har de samme egenskaper og fysiologiske effekter som askorbat-ioner fra askorbinsyre. Natriumaskorbat kan tas peroralt (gjennom munnen) eller som injeksjon.

Natriumaskorbat (E 301) omtales ikke i de norske og amerikanske retningslinjene. Det gis derfor heller ikke noen anvisning av hvordan følgende advarsel (som er ”skremmeskuddet” mot store mengder vitamin C i lange perioder) kan unngås:

” Enkelte personer får kvalme og diaré, noe som skyldes at de omdanner mye av askorbinsyren til oksalsyre. Flere gram askorbinsyre daglig kan medføre dannelse av nyrestein hos disse personene.”

Det er 2 typer nyresten. Den ene typen dannes i alkalisk urin, og består av kalsiumfosfat, magnesium ammonium fosfat, kalsium karbonat, eller blandinger av disse stoffene. Den beste måten å gjøre urinen surere på er å ta askorbinsyre som vitamin C. – Den andre typen nyresten som har en tendens til å bli dannet i sur urin, består av kalsium oksalat, urinsyre eller cystin. Personer med slik urin bør ta natriumaskorbat[2] som vitamin C. Hvis disse rådene følges, er de påståtte problemene så godt som eliminert (10,83).

Hoffer (82) ga mer enn 1.000 pasienter vitamin C i doser fra 3.000 mg til 30.000 mg/dag, og ingen av disse fikk nyresten.

Ordman (124) påpeker at foreliggende studier (156) viser at personer uten en forhistorie med nyresten, og som tar mer enn 1.500 mg vitamin C/dag, har en betydelig lavere forekomst av nyresten enn de som tar mindre mengder.

C vitamininnholdet i frukt og grønnsaker er før varene kommer frem til konsumentene avhengig av sesong, transporten samt lagringstid i handelsleddene. Eksempelvis kan brokkoli tape 33% av sitt vitamin C innhold fra den forlater grossisten og til den skal konsumeres. Vitamin C i matvarene skades ved koking under høy temperatur, spesielt i kopperkjeler, men også i en del andre metallkjeler. Kokt mat inneholder vanligvis bare halvparten av C-vitamininnholdet i råvarene. Tapet reduseres ved kort koketid, ved å koke i minst mulig vann, samt ved ikke å kassere vannet. Koking i mikrobølgeovn fører til mindre tap av vitamin C enn koking i vann (161,162).

Aldringsprosessen kan forsinkes ved å ta store doser vitamin C. Chope et al (71) vurderte 25 kostfaktorer og fant at inntaket av vitamin C var den viktigste for å redusere dødsraten.

Schorah et al (134) fant at 1.000 mg vitamin C/dag til aldershjempasienter i 28 dager økte deres lave vitamin C nivå i blodplasma og leukocytter; og ga en signifikant klinisk bedring i almentilstanden, samt vektøkning sammenlignet med placebo.

8. Bare mindre del av store doser utskilles i urinen

Påstanden om at store doser av vitamin C hovedsakelig utskilles i urinen, er feilaktig. Hvis vitamin C i store doser hovedsakelig hadde forsvunnet med urinen, ville de dokumenterte effektene av store doser ikke inntruffet.

Når vitamin C tas peroralt i små doser opp til ca. 140 mg/dag absorberes så å si alt. Det omtalte skillet ved 140 mg/dag, representerer etter Paulings oppfatning nedre grense for det optimale inntaket av vitamin C. Når dosene økes videre reduseres absorpsjonen noe, og noe utskilles i urinen. Av en dose på 1.000 – 2.000 mg utskilles ca. 25% i urinen. Følgelig er det mest hensiktsmessig å dele opp et stort vitamin C-inntak i mindre doser, fremfor en stor dose pr. dag. (Vitamin C i form av natriumaskorbat som injiseres intravenøst er mer effektivt i sykdomsbehandling enn peroralt inntak.)

Når en person har et regulært inntak av 150 mg vitamin C/dag, øker vitamin C-innholdet i blodplasma til ca. 1,5 mg/100 ml. Levine et al (152) påviste at økt inntak av vitamin C opp til 2.500 mg/dag førte til høyere konsentrasjon i plasma. Harris et al (28) fant at når inntaket økte til flere tusen mg/dag, økte konsentrasjonen i blodplasma til ca. 2,5 mg/100 ml, hvoretter det i løpet av få dager sank til det opprinnelige nivået 1,5 mg/100 ml. Dette fenomenet er velkjent i bakterier. (Indusert enzymdannelse.) I tilfellet med vitamin C i mennesket, antas det at det er enzymer som hjelper til med å omdanne vitamin C til visse oksydasjonsprodukter. Disse oksydasjonsproduktene har kreftbekjempningsevne i mus, og de er sannsynligvis like effektive i mennesker. Vitamin C i seg selv er også verdifullt, og følgelig produserer kroppen ved et lavt inntak av vitamin C bare et lite antall av enzymmolekylene, for å bevare C-vitaminet. Når inntaket av store doser har begynt, blir flere molekyler produsert for å omdanne den ekstra mengden vitamin C til oksydasjonsprodukter, i stedet for å slippe overskuddet ut i urinen. Oksydasjons-produktene, som ennå ikke er studert inngående, kan bidra til den mekanismen som gjør at store doser vitamin C kan kontrollere kreft og andre sykdommer (83).

Vitamin C-molekylene er små, utskilles ved glomerulær filtrasjon og reabsorberes i tubuli (samlerør i nyrene). Evnen til tubulær reabsorpsjon varierer mellom 10 mg/l og 20 mg/l (30). Lignende funn er gjort av andre forskere.

Vitamin C finnes i ulike kroppsvesker og organer, spesielt i leukocyttene og i blodet. Hornig (165) har påvist at det er konsentrasjoner 30 til 50 ganger større enn i blodet i bl.a. sentralnervesystemet, milten, benmargen, øyets linse og i leukocyttene. Når en person med utilstrekkelig forsyning av vitamin C forbruker et kvantum av det, beveger det seg raskt fra blodplasma til leukocyttene, andre celler og organer, for eksempel milten. Det kvantum som blir tilbake i blodet kan være så lite, mindre enn den tubulære reabsorpsjonsevnen, at lite utskilles i urinen. En test utviklet av Harris og Ray (31) viser graden i vevets evne til å fjerne vitamin C fra blodplasma. I denne testen får individet et visst kvantum vitamin C som injeksjon eller peroralt, og utskillelsen i urinen de etterfølgende 6 timer bestemmes. Hvis en dose på ca. 1.000 mg gis peroralt til personer med blodserum som ikke er utarmet for vitamin C, utskilles 20 til 25% i urinen i 6-timersperioden. En person som utskiller mindre vitamin C enn dette, kan ha levd på en kost som tilfører utilstrekkelig av vitaminet, eller fordi en biokjemisk abnormitet i kroppen hans flytter vitaminet meget raskt, eller ved å konvertere vitaminet til andre substanser. VanderKamp (10) fant i 1966 at pasienter med kronisk schizofreni trengte en dose ca. 10 ganger større enn andre personer for å oppnå et visst kvantum i urinen. Dette ble bekreftet av Herjanic og Moss-Herjanic (25) i 1967.

Å skille ut vitamin C i urinen beskytter mot urinveisinfeksjoner og urinblærekreft. Se punkt 9.10.4.

Det foreligger ikke bevis for at utskillelse av vitamin C med avføringen har noen betydning.

Forfatteren av dette dokumentet vil uttale at det er interessant å merke seg at de som hevder at store dagsdoser av vitamin C stort sett skilles ut med urinen, ikke støtter seg til et eneste forsøk med personer som har en sterkt økende magetoleranse.

· Forkjølelse kan føre til komplikasjoner (bronkitt, bihulebetennelse, infeksjon i mellomøret og lenger inn, hjernehinnebetennelse, lungebetennelse eller forverring av andre sykdommer som leddbetennelse, nyresykdom eller hjertesykdom) (10).

· Alle kan beskytte seg mot forkjølelse med vitamin C (10), og hvis et forkjølelsesangrep starter kan symptomene gjøres langt mindre alvorlige.

· Hume og Weyers (42) påviste at friske skotter på vanlig kost har litt mer vitamin C i sine leukocytter enn det som er nødvendig for fagocyttisk aktivitet, men at konsentrasjonen ble halvert etter første dags forkjølelse, og forble lavt i flere dager slik at de ble mottakelige for bakterieinfeksjoner. Et dagsinntak på 250 mg vitamin C var ikke tilstrekkelig til å få den fagocyttiske prosessen opp på tilstrekkelig nivå, men 1.000 mg/dag pluss 6.000 mg den dagen forkjølelsen brøt ut var tilstrekkelig.

· Korbsch (46) fant at vitamin C gitt som injeksjon i doser fra 250 til 500 mg/dag i løpet av forkjølelsens første dag, nesten alltid førte til at forkjølelsen umiddelbart ga seg. I enkelte tilfelle var det nødvendig med tilsvarende injeksjon dag 2.

· Glazebrook og Thomson (47) undersøkte 1.435 studenter i en internatskole der kosten bare ga 5 til 15 mg/dag av vitamin C. 335 av studentene fikk ytterligere 200 mg/dag i 6 måneder, de andre 1.100 var en kontrollgruppe. Blant de som fikk vitamin C i tillegg var forekomsten av forkjølelse og betente mandler (tonsillitt) 14% lavere enn blant de øvrige. Antall tilfelle av forkjølelse og tonsillitt som krevde opphold i sykeseng, var 25% lavere enn for kontrollgruppen. Forskjellen har høy statistisk signifikans (p = 0,01). Gjennomsnittlig liggetid i sykeseng var 2,5 dager for de som fikk vitamin C-tilskudd, 5,0 dager for kontrollgruppen. Det ble registrert 17 tilfelle av lungebetennelse og 16 tilfelle av akutt reumatisme i kontrollgruppen, ingen tilfelle blant de som fikk vitamin C-tilskudd.

· Cowan et al (11) gjennomførte et eksperiment med ca. 400 studenter som fikk 200 mg vitamin C/dag i 6 måneder. De som fikk vitamin C hadde 31% færre fraværsdager p.g.a. forkjølelse enn kontrollgruppen som fikk placebo. Siden p var så lav som 0,001 er det høyst sannsynlig at reduksjonen i antall sykedager skyldes vitamin C.

· Ritzel (48) utførte et dobbelt blindt forsøk på 279 gutter i alderen 15 til 17 år på et alpint skisted i løpet av 2 perioder, hver på 5 til 7 dager. Det ble gitt 1.000 mg vitamin C/dag eller placebo. Forekomsten av forkjølelse var hyppig nok (ca. 20%) til at resultatene kunne bli statistisk signifikante. Alle fikk samme kost. Alle inntok tablettene under kontroll hver morgen, og på en slik måte at bytte av tabletter ikke kunne forekomme. De som fikk vitamin C hadde bare 39% av antall sykedager i forhold til kontrollgruppen. Forskjellen var statistisk (p = 0,001).

· Anderson et al (49) utførte en dobbelt blindtest med 407 personer som fikk 1.000 mg vitamin C/dag pluss 3.000 mg/dag fra forkjølelsesutbruddet og 411 personer som fikk placebo. Forsøket pågikk i 4 måneder. Antall sykefraværdager fra arbeidet pr. deltaker var 33% lavere i gruppen som fikk vitamin C enn i kontrollgruppen. Forskergruppen nevner at forskjellen har høy statistisk signifikans (99,9% sannsynlighetsnivå).

· Sabiston og Radomski (50) gjennomførte en test med 112 soldater som fikk trening i Nord-Canada. Halvparten fikk 1.000 mg vitamin C/dag de 4 ukene forsøket pågikk, og den andre halvparten fikk placebo. Soldatene som fikk vitamin C hadde 68% færre sykedager enn kontrollgruppen. Under dette forsøket fant man at den gjennomsnittlige beskyttelsen mot forkjølelse var 48%; dvs. at av de som fikk vitamin C fikk bare ca. halvparten så mye forkjølelse som de som fikk placebo.

· Hemilä (103) refererer 3 forsøk som viser at 600 – 1.000 mg vitamin C/dag reduserte forkjølelse for individer som utøver sterk fysisk aktivitet, og som har lett for å få forkjølelse.

· Hemilä (104) påviste at det i 21 placebo-kontrollerte studier der det er gitt en C vitamin dose på minst 1.000 mg/dag, er påvist at vitamin C har redusert tiden den enkelte var forkjølet samt symptomenes styrke med gjennomsnittlig 23%.

· Hemilä og Douglas (105) refererer at det er utført over 60 studier av effekten av vitamin C på forkjølelse. I 10% av studiene (de største) ble det ikke registrert noen effekt, hvilket tolkes å antyde at vitamin C ikke har noen forebyggende effekt på forkjølelse hos normalt ernærte individer i den vestlige verden. 90% av studiene påviste en forebyggende effekt. Det kan synes som om forebyggende evne har størst effekt for individer med lavt innhold i kosten av vitamin C, men terapeutisk effekt kan muligens også forekomme i større befolkningsgrupper.

· Hemilä (106) påviste fra 23 ulike studier at ved forkjølelse har vitamin C større effekt på barn enn voksne, store doser er mer effektive enn mindre (2.000 mg/dag reduserte syketiden med 26%, mens 1.000 mg/dag reduserte den med 6%), samt at start med store doser tidlig under forkjølelsesutbruddet gir størst effekt.

· Det foreligger flere forsøk (51-54) som viser at det er 50% sannsynlighet for å stoppe utviklingen av en forkjølelse hvis man tar 750 mg med en gang angrepet starter, fulgt av 500 mg hver tredje eller fjerde time til angrepet har gitt seg.

· Stone (43) anbefaler å ta 1.500 til 2.000 mg vitamin C peroralt ved første tegn på forkjølelse, og at dosen gjentas hvert 20. til 30. minutt til symptomene er blitt borte; hvilket vanligvis skjer ved 3. dose.

· Regnier (55) fant under et forsøk som gikk over 5 år at forkjølelse og medfølgende betennelse i mellomøret kan unngås ved å ta 600 mg vitamin C ved første tegn på forkjølelse, fulgt av 600 mg hver 3. time eller 200 mg hver time. Ved sengetid økes inntaket til 750 mg. Denne rutinen fortsettes i 3 til 4 dager, deretter redusert til 400 mg hver 3. time i noen dager, og endelig til 200 mg hver 3. time. Han gjorde et viktig funn: En forkjølelse som gir seg på grunn av store doser vitamin C, kan komme tilbake etter en del dager hvis inntaket av vitamin C avbrytes brått.

· Cowan og Diehl (56) fant at selv 2.660 mg/dag i 2 dager og 1.330 mg den 3. dagen, ikke er tilstrekkelig for å stoppe en forkjølelse hvis behandlingen ikke starter før forkjølelsen har brutt ordentlig ut.

· Asfora (57) ga 30.000 mg vitamin C eller placebo til 133 personer (medisinske studenter, leger og pasienter) som rapporterte å ha fått forkjølelse. Forsøket ble gjennomført som en dobbelt blindprøve. Tablettene (vitaminet og placebo) var nummerert 1 og 8, og ble gitt i form av 1.000 mg brusetabletter, med instruks om at de skulle tas hver dag (2 stykker 3 ganger daglig) i 5 dager. En gruppe av personene skulle starte å ta tabletter den dagen forkjølelsen brøt ut, en annen gruppe på den andre dagen, og en tredje gruppe skulle starte tidligst den tredje dagen.

Resultatene viser at det var gunstigere å ta vitamin C enn placebo, og at jo lenger man ventet med å ta vitaminet desto mindre ble den positive virkningen. 6.000 mg/dag fra 1. eller 2. dag bragte forkjølelsen til opphør for de fleste:

Gruppe	I	II	III	IV
Antall personer	45	30	17	41
Kvinne/mann	25/20	17/13	11/6	25/16
Dag vitamin C startet	1.	2.	3.	Placebo
Andel med bakterielle komplikasjoner	13%	20%	41%	39%
Gj.snittlig antall sykedager	3,6	5,3	9,0	>5*

*) Ikke registrert av følgende årsak: Da 41 personer hadde mottatt tablett nr. 1 og 41 hadde mottatt nr. 8, var det ikke noen idé å fortsette den dobbelte blindprøven, fordi det ut fra pasientenes kliniske fremgang ikke var den minste tvil om at preparat nr. 1 var vitamin C og nr. 8 var placebo. Fra dette tidspunkt av og til forsøkets slutt ble derfor bare preparat nr. 1 tatt.

· Pauling (10) lister opp 15 ulike forskeres forsøk som tar sikte på å beregne prosentvis reduksjon i forkjølelsesdager/person. I samtlige forsøk er placebo benyttet. Variasjonen er fra 1% til 68%, med en median på 32%. Problemet med disse undersøkelsene er at i de fleste er det daglige inntaket av vitamin C for lite, og forsøksperiodene for korte. Man kan imidlertid konkludere med at selv daglig tilskudd av vitamin C på 100 til 200 mg har en verdi, men at det ikke vil gi på langt nær så stor effekt som vesentlig større doser. I forsøkene ble det heller ikke vektlagt at ulike personer har behov for ulike mengder vitamin C på grunn av sin biokjemiske individualitet.

Influensa er alltid forårsaket av virus, og kan være en livstruende sykdom. Vitamin C har effekt på influensa så vel som på forkjølelse (10).

· Clemetson (73) studerte sammenhengen mellom histamininnholdet og innholdet av vitamin C i blodet til 400 menn og kvinner i New York. Blodets vitamin C-innhold varierte fra 0 til 0,19 mg/dl for de 14 med de laveste verdiene, til 2,5 mg/dl for de 2 med de høyeste verdiene, med en median på 0,8 mg/dl, hvilket tilsvarer et dagsinntak på ca. 100 mg. Resultatene viste at for vitamin C-verdier fra 1,0 til 2,5 mg/dl var det ingen endring i histaminkonsentrasjonen. De fleste personer som tar 250 mg vitamin C/dag har konsentrasjoner i dette området. Ved vitamin C-verdier < 1,0 mg/dl steg histaminkonsentrasjonen brått ved fallende vitamin C-innhold. Disse observasjonene gir sterk støtte for at økt vitamin C inntak bidrar til å kontrollere overømfintlighetsproblemer.

· Rapporter om verdien av vitamin C for å kontrollere astma begynte å komme allerede i 1940. Zuskin et al (74), Valic og Zuskin (75) og Bouhuys et al (76) påviste for eksempel at en redusert ventilatorisk kapasitet (luftstrøm) forårsaket av inhalering av histaminaerosol, linstøv og tekstilstøv ble delvis kontrollert i flere timer med 500 mg vitamin C.

· Anah et al (77) utførte en dobbelt blindprøve med 41 astmatiske nigerianske pasienter. 22 fikk 1.000 mg vitamin C/dag og 19 fikk placebo i 14 uker under regntiden, når astmaen forverres av luftveisinfeksjoner. De som fikk vitamin C hadde mindre enn en fjerdedel av det antall astmatiske anfall som placebogruppen hadde, og anfallene var mindre alvorlige. Alle de 13 vitamin C-pasientene som ikke fikk noe anfall, fikk minst et anfall i løpet av de første 8 ukene etter at C vitamininntaket ble stoppet.

· Anderson et al (78) rapporterte fra sitt studium av 10 hvite astmatiske barn i Syd-Afrika. Disse barna, som opprinnelig hadde bronkial astma og viste luftrørs-forsnevring forårsaket av trening, ble gitt 1.000 mg vitamin C/dag, og ble vurdert klinisk og immunologisk i 6 måneder. De viste økt nøytrofil kjemotaksis, forbedret lungefunksjon og større differensiering av lymfocytter under antigen stimulering, og de var alle kvitt alvorlige astmatiske anfall i løpet av de 6 månedene.

· Vitamin C samarbeider med vitamin E i å beskytte blodårene og annet vev mot skader pga. oksydasjon (157). Disse vitaminene reduserer hastigheten på svekkelsen av kroppen, og bidrar til å forebygge mot cardiovaskulære sykdommer. (Se punkt 10.2.)

· Enstrom et al (84) publiserte i 1992 en undersøkelse basert på 11.348 personer i alderen 25 – 74 år som var undersøkt i 1971-75. For samtlige forelå omfattende kost- og ernæringsdata. 93% av disse ble undersøkt på nytt mellom 1982 – 84. Av disse var 40% menn og 60% kvinner. Dødsårsakene ble definert av National Center for Health statistics. Personene ble inndelt i 3 grupper: Den første var de som fikk mindre enn 50 mg vitamin C/dag i kosten. Den andre gruppen var de som fikk mer enn 50 mg/dag (gjennomsnittet ble estimert til 150 mg/dag), og i den tredje gruppen var de som fikk mer enn 50 mg/dag i kosten og som dessuten tok vitamintilskudd. I denne siste gruppen ble gjennomsnittsinntaket anslått til 500 mg/dag. Resultatene viste at menn i den tredje gruppen hadde 45% og kvinner hadde 25% lavere dødsrate pga. cardiovaskulær sykdom og slag sammenlignet med gruppen som fikk mindre enn 50 mg vitamin C/dag. Pauling hevder at hvis inntaket hadde vært vesentlig større enn 500 mg vitamin C/dag, ville sannsynligvis resultatene vært enda bedre for både menn og kvinner.

· Gokce et al (137) gjennomførte en dobbelt blindtest med placebo hos 46 pasienter som hadde atherosklerose, og de av dem som fikk vitamin C fikk 2.000 mg/1. dag, deretter 500 mg/dag, hadde etter 30 dager en gunstigere utvikling enn de som fikk placebo. Man registrerte en utvidelse av overarmsarterien fra 6,6+/-3,5% til 10,1+/5,2% etter det første inntaket, og effekten ble opprettholdt etter det langsiktige inntaket (9,0+/-3,7%), mens utvidelsen av overarmsarterien var 8,6+/-4,7% ved forsøkets start og forble uendret etter første inntak (7,8+/-4,4%) og det langsiktige inntaket (7,9+/-4,5%) hos de som fikk placebo (p = 0,005. Konsentrasjonen av vitamin C i plasma økte fra 41,4+/-12,9 til 115,9+/-34,2 micromol/L etter det første inntaket og til 95,0+/-36,1 micromol/L etter det langsiktige inntaket (p < 0,001).

· Vitamin C har en viss verdi i å forebygge toksisk hepatitt pga. sin avgiftnings-evne. Denne evnen hjelper også til å forebygge leverskade fra overkonsum av alkohol.

· Hepatitt B skyldes et virus som vanligvis overføres ved blodoverføring, bruk av urene injeksjonsspisser eller tannlegebor. Morishige et al (63) rapporterte om 1537 kirurgiske pasienter som fra 1967 til 1976 fikk blodoverføring ved Torikai Hospital. Av de 170 pasientene som fikk lite eller ikke noe vitamin C-tilskudd, utviklet 11 (6%) hepatitt. Blant de 1367 pasientene som fikk fra 2.000 til 6.000 mg vitamin C/dag, fikk 3 (0,2%) hepatitt.

· Crandon et al (64) fant hos 287 kirurgiske pasienter at vitamin C-innholdet i leukocyttene og blodplatene i plasmaet ble redusert med ca. 20% etter kirurgiske inngrep.

· Taylor et al (65) utførte en dobbelt blindtest med 20 kirurgiske pasienter med liggesår. 10 pasienter fikk 1.000 mg vitamin C hver dag, de andre 10 fikk placebo. Etter en måned var det en gjennomsnittlig reduksjon av sårarealet på 84% blant de som fikk vitamin C, og hos 6 var såret fullstendig tilhelet. Av pasientene som fikk placebo var det en reduksjon på 43% av sårarealet, og hos 3 pasienter var såret tilhelet. Forskerne påpeker at deres resultater har høy statistisk signifikans med å vise akselerasjonen i sårhelingen med 1.000 mg vitamin C/dag. Pauling antar at et større inntak ville vært enda mer effektivt.

· Schwartz (66) og andre fant at kirurgiske sår ikke gror hos pasienter med lavere blodplasmakonsentrasjon av vitamin C enn 2 mg/liter. En pasient med bilateralt brokk som hadde plasmakonsentrasjon på bare 0,9 mg/l ble gitt 100 mg vitamin C/dag etter operasjon på den ene siden, og 1.100 mg/dag etter den andre operasjonen. Hud- og muskelhinnesåret på den første siden grodde dårlig, mens det andre operasjonssåret grodde godt, med en bruddstyrke 3 til 6 ganger større enn i det første arret.

· Silverstein og Landsman (121) påviste i et forsøk med marsvin at det er en trend som antyder at økt inntak av vitamin C før og etter kirurgi kan føre til raskere hudheling og sårstyrke. Forsøket viste at de som fikk store doser med vitamin C oppnådde en raskere sårheling enn de som fikk moderate doser.

· Ringsdorf og Cheraskin (67) rapporterte en reduksjon på 40% av grotiden for tannkjøttsår når pasientene fikk 1.000 mg vitamin C/dag. Forfatterne konkluderer med at daglige doser på 500 til 3.000 mg vitamin C påskynder helingen av sår betydelig for pasienter som er operert, har liggesår, samt sår på bena forårsaket av hemolytisk anemi.

· Det er for lengst påvist at vitamin C og andre vitaminer i store doser har stor betydning i behandlingen av brannsår. Tanaka et al (119) påviste at vitamin C har gunstig effekt på ødemdannelse ved brannsår. Videre påviste Tanaka et al (128) at store doser intravenøst tilført vitamin C (66 mg/kg kroppsvekt pr. time) de første 24 timer etter skadetidspunktet på en signifikant måte reduserte kroppsvekt-økningen og sårødem.

· Brahma et al (125) påviste at ødem i skiver av hjernen kan forebygges med vitamin C.

· For 60 år siden ble 500 mg - 1.000 mg vitamin C/dag anbefalt for kirurgiske pasienter. Cameron og Pauling (83) meddeler at det nå foreskrives langt større mengder av flere kirurger. Enkelte bruker 5.000 mg E 301 eller mer pr. liter intravenøs veske, i tillegg til å gi pasienten vitamin C før operasjonen.

Grønn stær skyldes økt trykk i øyet, som får øyeeplet til å svulme opp. Det normale trykket er mindre enn 20 mm Hg. Mild grønn stær medfører et trykk fra 22 til 30 mm Hg, mer alvorlig fra 30 til 45 mm Hg, og meget alvorlig så høyt som 70 mm Hg. Cheraskin et al (79) refererer et forsøk med 60 personer i alderen 26 til 74 år som hadde et gjennomsnittlig trykk i øyet på 22,33 mm Hg mens deres gjennomsnittlige inntak av vitamin C var 75 mg/dag. Etter at dagsinntaket ble økt til 1.200 mg, sank gjennomsnittstrykket til 15,15 mm Hg. – Bietti (80) og Virno et al (81) ga C vitamin doser på 30.000 til 40.000 mg/dag i 7 måneder. Trykket i øyet, som i utgangspunktet lå mellom 30 og 70 mm Hg, ble redusert til det halve. Store doser med vitamin C kan for en del pasienter kontrollere grønn stær, og for andre redusere behovet for medisiner.

Simon og Hudes (117) fant 4 faktorer som korrelerte med grå stær hos eldre amerikanere: Lavt serumnivå av vitamin C, økt alder, røking samt diabetes mellitus (stoffskiftesykdommer som karakteriseres ved forhøyd blodglukosenivå), og antar at tilførsel av vitamin C er viktig for å forebygge grå stær blant eldre amerikanere.

Van Rooij et al (120) gjennomførte en dobbelt blindtest med placebo der de ga 145 pasienter med akutt anterior uveitis (betennelse i fremre del av øyets midtre skikt) 500 mg vitamin C og 100 mg vitamin E to ganger daglig. Det var en signifikant effekt på det visuelle skarpsynet 8 uker etter forsøkets start, hvilket antas å uttrykke en beskyttende effekt for pasienter med akutt anterior uveitis.

I tillegg til sin antiviruseffekt har vitamin C evne til å gjøre bakterier uvirksomme. Boissevain og Spillane (60) påviste at en askorbatkonsentrasjon på 1 mg/dl blod hemmer vekst i kulturer av tuberkelbasiller. (Det er også påvist av vitamin C er effektiv i å gjøre en rekke andre bakterier uvirksomme. Eksempelvis difteri, stivkrampe, stafylokokker, dysenteri, tyfus.) Mekanismen for å gjøre bakteriene uvirksomme ser ut til å være den samme som for vira: Frie radikaler dannet av askorbat og molekylært oksygen katalysert av kopperioner angriper bakteriene (61 og 62).

Hemilä et al (122) påviste at personer som har et større diettinntak av vitamin C enn 90 mg/dag samtidig som de spiser mer enn hva som er vanlig av frukt, grønnsaker og bær, har en signifikant lavere risiko for å få tuberkulose.

[1] Det er viktig at mineraltabletten inneholder kopper, fordi store dagsdoser av vitamin C kan redusere kroppens kopperreserver for sterkt (132).

[2] En 5% oppløsning av askorbinsyre i vann har pH på 2,1 – 2,6. En 10% oppløsning i vann av natriumaskorbat har pH på 7 –8 (111).

[3] Basu (147) har påvist at marsvin som får aspirin samtidig med vitamin C, utskiller vitamin C i avføringen. Dette antyder at aspirin kan hemme mage- og tarmabsorbsjonen av vitamin C.

D Linus Paulings synspunkter på vitamin C ajourført med øvrig forskning

1. Paulings oppskrift på et optimalt liv

2. C vitaminets prinsipielle effekt

8. Bare mindre del av store doser utskilles i urinen